Hvite telt

Sykepleier Lisbet M. Pettersen har jobbet med underernærte barn i Etiopia. Les hennes feltbrev her!
(kilder: Leger uten grenser)

Mor og barn i flyktningleir, Etiopia.

Amina Dakey (30) og hennes barn gikk i over en uke for å komme frem til flyktningleiren. Det yngste barnet hennes blir nå behandlet for underernæring. Sykepleier Lisbet M. Pettersen (th) har skrevet et brev fra sitt oppdrag Etiopia. Foto: Sisay Zerihun/Marte Kristoffersen

Den hvite landcruiseren har akkurat startet opp. Bilen er fylt med sykepleiere og leger. Sammen er vi klare til å ta fatt på enda en arbeidsdag i flyktningleiren i landsbyen Malkadida i Etiopia, en halv times kjøretur fra Leger Uten Grensers base. Veien er dårlig og støvete. Det er nesten umulig å holde en samtale på grunn av duringen fra bilen. Leirhyttene med blikktak står stadig tettere. Det forteller oss at vi nærmer oss.

Lange rekker med hvite telt
Flyktningleiren Malkadida huser 40.000 somaliske flyktninger, 10.000 mer enn den har kapasitet til. Rett før vi kjører inn på Leger Uten Grensers område ser jeg de lange rekkene med hvite telt. Ett av disse teltene er det nye hjemmet til en familie. Hvordan hverdagen og livet til disse familiene er, kan jeg kun forestille meg ut i fra det jeg hører og ser inne på vårt område.

Vi er fremme, og spente på hva som venter oss.

De fleste barna kommer i følge med sin mor.

Utenfor dagsenteret er det allerede en ventende folkemengde. Her følges ukentlig underernærte barn uten medisinske komplikasjoner. De fleste barna kommer i følge med mor, noen kommer med far, besteforeldre eller eldre søsken.
Hver uke kommer de for vektkontroll, medisinsk konsultasjon og for å få sin ukentlige rasjon med spesialtilpasset mat. På én dag kan 500 barn være innom senteret. Noen av barna blir henvist til stabiliseringssenteret på grunn av diaré, lungebetennelse, dårlig appetitt, eller ingen vektøkning over flere uker.

Hvor mange har vi mistet?
Stabiliseringssenteret er delt inn i faser etter hvor i behandlingen barna er. Intensivavdelingen har plass til 12 barn.
Her behandles de sykeste og mest ustabile barna under kontinuerlig overvåkning av sykepleierne. Dagen starter her med spørsmålet: Hvor mange har vi mistet i natt, hvem er kritiske og hvem
trenger hjelp først?

Når barna er mer stabile, men fortsatt svake flyttes de til fase en. Her får de kun melk, gjerne i sonde siden de ikke er sterke nok til å spise selv. Siste fase er fase to. Her gir vi spesialtilpasset mat og lokal mat.

Lysglimt i en smertefull hverdag
Mohammed er ett år, men veide mindre enn det vi forventer en norsk nyfødt gutt skal veie. Han er her med bestemoren sin. Mohammed har vært veldig skeptisk til den spesialtilpassede maten. Jeg har forsøkt å gi det på forskjellig vis; blandet med spaghetti, blandet i varmt vann og rett fra posen. Det er med stor glede jeg ser han tar den store røde koppen til munnen. Han drikker med stor appetitt! Hvis det fortsetter slik, kan han reise hjem i morgen eller dagen etter.

Det som preger underernærte barn er apati og tomme blikk. De har ingen nysgjerrighet eller interesse for omverdenen. De ønsker hverken drikke eller mat. Vi bruker mye tid på å motivere barna til å spise og drikke.

Men så har du de dagene du ser ett av barna spise med god appetitt, og det gleder meg stort. Eller et barn som faktisk følger deg med blikket, til og med kanskje gir deg et smil. Det er slike små tegn på bedring som gjør jobben min meningsfull.

Sammen med den lokale sykepleieren ser vi til alle pasientene. Gleden er stor når vi ser at tre år gamle Abdul har lagt på seg 100 gram siden i går. Gleden er enda større når vi ser at Fatima, som i går nektet å spise, i dag spiser med god appetitt. Dette er sikre tegn på bedring, og et steg nærmere hjemreise for Abdul og Fatima.

Behandler voksne og barn
Det er ikke bare barna som er syke. Besteforeldre og foreldre som er der med barna har sine egne kroppslige problemer og bekymringer. En bestemor plages med halsbrann og hodepine, en bestefar har en hoven fot som skyldes et infisert sår, og en far sliter med oppkast og diaré. Vi behandler dem også.

Denne dagen får vi inn flere pasienter enn vi klarer å skrive ut. Logistikeren vår sørger for at enda et telt settes kjapt opp og madrasser kjøres inn. Malkadida stabiliseringssenter er plutselig blitt et sykehus med 120 senger.

Ekte helter
Solen på himmelen trekker ned mot horisonten. Nattskiftet har kommet, og det er på tide for oss å trekke oss tilbake til basen. Det er ikke alltid lett å forlate senteret. Det er alltid noen barn å se til. Vi pakker sammen sakene våre og hopper inn i den hvite landcruiseren.

Det kan ofte føles tungt å jobbe i så triste omgivelser, men blant smerte og sorg finnes også lysglimt og vakre historier. Historier om uendelig styrke og motstandskraft, om familier som holder sammen og barn som vinker og ler når feltbilen kjører forbi. Om små barn som finner igjen livsgleden. Menneskene her er ekte helter i mine øyne. De holder håpet oppe i utenkelige omstendigheter.

Stor klem fra Lisbet
Les mer om underernæring her!
Skriv under på vår globale underskriftskampanje for bedre matvarehjelp

Liten gutt på intensivavdelingen

Etter fem dager på intensivavdelingen kunne denne gutten flyttes til fase 1. Her får han melk i sonde da han ennå ikke er sterk nok til å spise selv. Foto: Lisbet M.Pettersen/Leger uten Grenser

http://legerutengrenser.no/Aktuelt/Toppsak/De-ekte-heltene

-Isabel

(kilder: Leger uten grenser.no)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

paazi

paazi

14, Hemsedal

Har du hørt om de glemte krisene? Vi vil fortelle deg om sakene media har glemt bort. Har du foreksempel hørt om krisen i Colombia? Hjelp oss å informere verden! Spre ordet. Legg oss gjerne til som venn og komenter!:) (hhtp://www.legerutengrenser.no)

Kategorier

Arkiv

hits